hits

Ingen dager er like, p godt og vondt.

Du vet de dagene du fler du har hodet over vannet, da du tar hverdagens utfordringer p strak arm og livet fles greit? Det er de dagene jeg prver strekke meg etter og holde fast i p dager som disse. Disse dagene der du fler alt du har jobbet for og eksponert deg for, bare er bortkastet. At det er vondt bare vre vken, og ihvertfall smertefullt vite hva du egentlig skulle utrettet. Det er disse dagene jeg takker det som takkes kan for at ingen dager er like. Selvom jeg skulle nske dagene alltid var like enkle og overkommelige. Men hva hadde jeg ftt ut av de i lengden, om jeg ikke kjente p dager som idag?

#psykiskhelse #livet #blogg

De skumle flelsene

De siste dagene har jeg kjent p mange flelser. Og de er skumle, de tar s stor plass. De har frt til panikkanfall. Det gjelder gode flelser, s vel som de mindre gode. De gode med dele tid sammen de jeg har kjr, latter og smil. Og sorg og sinne. Jeg forstr at de er skumle for jeg har ikke lrt meg verkty for regulere meg tilbake til normalen, noe som ogs kalles for toleransevinduet. Vi har alle et toleransevindu. Forskjellen er bare hvor stort det er for hver enkelt. Og det kan ogs variere hvor stort det er for hver enkelt fra tid til annen ogs. Vil du lre mer om dette kan du ske opp Toleransevinduet p YouTube, der ligger det noen gode videoer som forklarer veldig godt og enkelt.

De siste rene har jo medisinene vrt det som har hjulpet meg tilbake i vinduet. N som doseringen stadig blir mindre s kjenner jeg mer p alle flelser. Og man kan trygt si det snn at mitt vindu er ganske s smalt for tiden. Noe som igjen frer til enorm angst og ubehag. Men jeg vet at det er mulig lre teknikker for komme seg raskere tilbake. Men, det er helt normalt vre utenfor vinduet for alle engang i blant. Alt kommer an p hva man har i ryggsekken. Og har man en ryggsekk med mye tungt bre, kan man ogs lre minske litt p tyngden av det tyngste.

nsker alle en god helg videre ☺

#psykiskhelse #flelser #minhverdag #februar #blogg

Et lite livstegn i natten

Det er r og dag, bokstavelig, siden forrige innlegg. Ikke fordi ting bare har vrt tungt og ille. Jeg har bare ikke visst hva jeg skal skrive, hva jeg vil dele og ikke. st i en nedtrapping er forferdelig slitsomt, men det finnes heldigvis dager som er helt fine, det er derfor jeg holder ut. Men livet mitt bestr jo ikke bare av nedtrapping p medisiner. Men dessverre ikke stort annet heller. Jeg vet man ikke skal sammenlikne seg med andres liv og hverdag. Men jeg skulle jo nske mine dager hadde litt mer innhold. S der er kanskje svaret, jeg har p en mte ikke noe skrive om? Men svaret er vel, selvflgelig har jeg det. Det handler bare om se de sm tingene. For det er nok flere der ute som ikke er s flinke til se de sm tingene, yeblikkene som man lever p?

#hverdag #psykdom #friskhet #blogg #februar

Kan det vre at man i perioder er diagnosen sin?

Noe jeg har tenkt litt over. De sier jo at diagnosen ikke er deg, bare en del av deg og det beskriver hvordan du har det og hva du sliter med. N om dagen fler jeg at jeg er diagnosen panikkangst og angst for alt mulig. Ofte m jeg skifte kanal, bytte serie/film fordi alt trigger. Alt bare trigger. Jeg har vel alltid vre en litt engestelig og bekymret person, og m nok leve med det, for det er en del av meg. Men graden av det vil nok variere. N er det jo p topp og vel s det, full beredskap og alle alarmer gr av en liten ting. Jeg er ogs veldig redd for at disse medisinene er noe jeg aldri vil komme ut av. Jeg ser n hvor stor makt og plass de har, de fr deg til tro at du ikke kan leve uten. Nei, men kan ikke leve uten de stoffene de gir kropp og hjerne, men det finnes heldigvis andre mter f i gang det. Akkurat n er kroppen s vant til f det i pilleform, s hjernen produserer ikke selv. Ikke rart man blir nevrotisk og deprimert nr man skal av dette, og faktisk tror at disse pillene er noe man virkelig trenger. Jeg har virkelig ftt respekt for denne typen preparater og hva den gjr med hode og kropp. Mitt strste nske n er klare g av de med tid og stunder. Respekt til alle som har klart det og som prver! ❤

#psykiskhelse #minvirkelighet #minhverdag #november #bloggen

13/11 2017

Jeg kjenner jeg prver unng skrive og snakke om symptomene, angsten og smerten. Jeg sier hvordan jeg har det, men ikke hvordan det fles. Det er skummelt, jeg er redd for trigge angsten enda mer. Har ftt sove et par timer i natt. N er jeg s drlig, slutter ikke skjelve, hjertet dunker, det brenner i brystet og jeg higer etter finne noe trygt. Enten det er p tv, avlede tankene p noe annet. Men snn som ting er n, fles ingenting trygt. Jeg aner ikke om jeg skal sitte, st eller g. Jeg m stadig bytte p det s angsten ikke tar meg. De sier det vrste som kan skje, er at man besvimer. Vel, for meg er det mer enn skremmende. De sier at man ikke skal kjempe mot angsten, men heller la den herje fra seg. For meg kjennes det ut som at jeg gir opp livet da, for det fles ut som om min egen kropp skal ta livet av meg. Kvele meg, eller kjre hjertet s hardt at det stopper. Jeg fr hele tiden hre at det blir bedre, det kommer bedre dager. Hver uke, hver dag fr jeg hre dette. En uke, ja to, er ikke lang tid. Men i dette helvete er det s altfor lang tid. Jeg er s fryktelig redd. 

Panikken.

Flelsen av vkne med panikkangst. Hjertet dunker og halsen er altfor trang. Det vrste som kan skje n da er at halsen virkelig snrer seg sammen og jeg m hige etter luft. Det skal ingenting til for trigge, ingenting til f blgen av panikk p topp. leve med en panikklidelse og samtidig trappe ned medisiner er faen ingen lek. For meg som str i det fles det det som om jeg kan d hvert yeblikk. Enten av ikke f nok luft eller at hjertet vil stoppe. Jeg vet s godt at dette bare er symptomer p panikkanfall. Men det er ikke lett overbevise kropp og hode om at det er ufarlig. For meg er det reelt, en reel fare. Jeg tror faktisk at det er slutten.

Med dette innlegget nsker jeg virkelig f frem hvor sterke vi som lever med forskjellige typer angst er. Vi str igjennom det. Gang p gang. Vi tror vi skal d, vi tror vi er p vei til bli gale. Vi er tffe som kan st i en slik hvordan. Respekt ❤

#psykiskhelse #psyk #respekt #november #bloggen

Et lite livstegn 😊

Er langt fra i form om dagen, s blogg er ikke veldig prioritert. Vet p en mte ikke hva jeg skulle skrevet om heller. Det mtte jo blitt det jeg str i n, men akkurat n er det bare ubeskrivelig tror jeg. Kommer sterkere tilbake nr formen stiger litt og uroen senkes.

Tffe tider varer ikke, men tffe jenter gjr 💪

#psykiskhelse #psyk #minhverdag #november #bloggen

kjenne p alt og litt til

Fler prosessen jeg str i n skreller av lag p lag av meg. For hvert lag som forsvinner, jo mer srbar blir jeg. En drm, en tanke, en kommentar kan f alt inni meg til fles som en stor og vond klump. Tankene er jo de samme som fr nedtrappingen, men jeg skjnner hvor mye medisinene har dempet n. Det er skremmende fle p s mye. Men fra vre i den ene enden av skalaen der man ikke fler s mye, og tilbake til midten, der man fler, men fortsatt kan takle det, s m man helt i den andre enden, der alt blir stort og overveldende. Det ser jeg n. Og kan ikke se annet enn at det bare vil styrke, da lrer man st i dobbelt opp, ikke sant? Og midten, eller normalen for meg, vil bli enklere tror jeg. Hper jeg. For den var tff nok fr, det var jo hele grunnen til at jeg trengte medisinene. Men n fr jeg p en mte et helt nytt utgangspunkt, alt er bare vondt og srt.

vre s srbar og pen for alt er utrolig utmattende. Man tenker p alle valg man tidligere har tatt, man tenker konsekvenser av de og alt fles til slutt hplst. Jeg vet det bare er en periode det vil fles snn og at ting etterhvert vil komme mer og mer p plass. Men jeg er ikke mye tff om dagen, det er helt klart. Men ved kjenne p alt dette har jeg ogs lrt at jeg m beskytte meg sjl. Noe jeg ikke har vrt flink til fr. Beskytte meg sjl fra folk og situasjoner som ikke er bra for meg. Det ligger p en mte ingen tvil i ta et slikt valg lenger, jeg m det for overleve, komme igjennom dette.

Dette er forferdelig tft, men jeg klarer ikke se det som noe negativt, ihvertfall ikke i lengden. vre s heldig se det, det takker jeg for hver dag.

#psykiskhelse #angst #oktober

Lite snev av meg selv begynnner vkne

Noen dager er og blir alt feil. Veien mellom hp og optimisme til grt og full fortvilelse er ikke lang. Jeg fler meg svak. Samtidig vet jeg at dette ikke er svakhet. Men det jeg fler kan jeg ikke f gjort noe med. Det jeg kan f gjort noe med er hva jeg tenker. S snn sett er jeg p en fin vei, for jeg er ikke svak p disse dagene.

Er helt utslitt av ikke f sove. Ikke f slappet av i kropp eller hode. Merker jeg har kommet s langt i nedtrappingen n, at jeg begynner bli mitt gamle jeg. Og det er jo bde p godt og vondt. Godt fordi jeg med sm skritt nrmer meg benzofri. Det vonde er at tankekjret og det ikke kunne klare slappe av eller konsentrere seg er fullt tilbake. Det er ikke ndvendigvis vonde og vanskelige tanker som holder meg vken om natta. Det er gode ogs. Og jeg klarer ikke regulerer hverken gode eller drlige. S det kjennes ut som et adrenalin igjennom kroppen nr det er gode tanker. Jeg vet liksom ikke helt om jeg finner ordene som beskriver det. Ofte har jeg ftt hre at skriv ned det som plager deg fr du gr til sengs, og la det vre til imorgen. Ja, men om det ikke plager meg da? Om jeg bare er glad? Fler meg som et barn natten fr julaften igjen omtrent. Hode bare nekter skru seg av!😳

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Noen tips til hvordan roe ned, enten det er tffe ting eller positive tanker som holder meg vken?

Dagene uten innhold

Dagen idag har vrt som s mange andre. Uten innhold. Ja, foruten litt film og serie da. Og masse angst.

Ofte tenker jeg at det gr lengre og lengre tid mellom hver gang jeg har en dag med bde innhold og mening. Det skulle vrt omvendt?

Men akkurat n er det snn. Jeg orker svrt lite pga abstinensplager og jeg sover veldig drlig. Det er kanskje ikke tiden for fylle dagene til randen med det ene og det andre. Men man vil jo s gjerne. Vil s gjerne ha innhold i dagene som alle andre. Det er ikke snn at jeg er misunnelig, jeg unner de rundt det. Og jeg unner meg selv det. Men akkurat n m jeg godta at jeg m unne meg selv masse hvile og tlmodighet. En dag av gangen sier de jo. Men enkelte dager m jeg ta 5minutter av gangen. Snn har det vrt idag. Og snn vil flere dager vre. Et skritt av gangen. Dette klarer jeg 😊

Redd.

Jeg kjenner dette blir et skikkelig sutreinnlegg, men da trengs det vel.

Det gjr vondt i hele kroppen, som om jeg har influensa. Hjertet hamrer og jeg kan hre pulsen. Bare det reise seg opp for g p do er et helvete, jeg er s redd for g i gulvet. Jeg er redd for at hjerte ikke skal orke jobbe s hardt, og bare stoppe. Jeg er redd for verkingen i kroppen, rykningene og svimmelheten. Idag er jeg redd. Redd for at dette bare vil vare.

Natteskrekk

Nr man er liten kan man ofte slite med natteskrekk, og man tror at nr en blir voksen, ja da blir den borte. Det stemmer ikke. Ikke for min del. Ikveld var jeg trtt og s klar for finne senga. Jeg gjr meg klar og hopper under dyna for lukke ynene. Men de sperrer jeg like fort opp igjen. Jeg er rett og slett inne i en periode der jeg er redd for sove igjen. Eller mer riktig blir det vel skrive at jeg er redd for ikke f sove. Og da er uroen i gang. Da fr jeg ihvertfall ikke sove. Fr kunne jeg ligge prve f til sovne allikevel. Med en drlig og urolig flelse inni meg. N str jeg heller opp, gr ut i stua og finner frem noe trygt se p. Og de siste kveldene har jeg ogs tatt frem Macen for skrive. Det gir en ro f alle disse tankene ned og ut. Mange vil kanskje si at man br bli liggende, og ihvertfall ikke sette p noe tv. Men siden dette heldigvis bare er for en periode s gjr jeg det som er godt og trygt for meg jeg. S n sitter jeg her, med bloggen i fanget og en film p tvn. 

Er det flere som er redd for sove eller redd for ikke f sove? Hva bruker dere gjre i tilfelle?

 

#oktober #psykisk helse #natt #blogg

Legens feil!

Mange jeg har snakket med om dette med min bruk av beroligende og det legen har skrevet ut, fr jeg ofte tilbake det at "Det skulle ikke vrt lov!" "Han burde miste muligheten til skrive ut resepter!" Ja, du mener kanskje det. Jeg ser det litt annerledes. Ja, han kunne kanskje stoppet fr. Men hva skal man gjre som fastlege med 7ventende pasienter ute p venterommet og ei panikkslagen jente p kontoret som stopper deg for annethvert ord, for sprsmlene trigger angsten. Nr hun sitter der forteller hun ikke fr luft, at igjen s handler hele hverdagen om unng de strste anfallene, unng det som trigger. Unng vre en del av alt rundt. For det er skremmende. Nr denne jenta forteller deg om at hun n str uten behandler hjemme og har mistet en av de kjreste i livet sitt. Hva gjr du som fastlege da? Ja, du kan nekte skrive ut, heller prve finne en annen lsning. Du kan ogs bare si kort at "Nei, jeg skriver ikke ut mer". 

Jeg ser det slik at legen har faktisk gjort det han kan for hjelpe meg. Jeg ser det jo ogs slik at, nei, kanskje ikke p den mest hensiktsmessige mten p sikt. Snarere tvert imot. Men som allmennlege kan du litt om alt. Vi snakket ofte om at disse var avhengighetsdannende og at de ikke mtte brukes over lang tid. S som et nogenlunde oppegende, voksent menneske kunne jeg ogs gjort ting annerledes. For det er ikke slik at jeg str helt uten verkty for takle vonde og vanskelige ting. Igjen, snarere tvert imot. Jeg har vrt s heldig ftt lre mange teknikker og "verktykassa" er full. Men nr en havner i en krise som jeg vil kalle det miste mormor, opp en litt turbulent hverdag fra fr, ja da mister man litt dmmekraft og synet p ting lenger fremme. Men igjen tenker du kanskje, at dette er fastlegens ansvar allikevel. Ja, det er det. Men ogs mitt. Jeg er fortsatt tilregnelig selvom jeg gr igjennom en tff periode. Og legen, han er ogs bare et menneske. Et menneske som har som jobb hjelpe et menneske som er syk. For man er nemlig syk nr angsten tar spass stor plass at det gr utover hverdagslige ting og livskvaliteten. S jeg hadde heller takket legen for hjelpen. Og takket meg selv for se nr nok er nok. 

 

#psykiskhelse #oktober #helse

25.oktober 2011

Dagen som endret alt og fikk meg til fle ting jeg aldri trodde var mulig.

Dagen startet med at jeg hadde sovet litt for lenge. Det var bare st opp hoppe raskt i dusjen fr jeg ble hentet. S gikk veien ned p Fredrikstad sykehus. En vanlig kontrolltime grunnet litt komplikasjoner i svangerskapet. Trodde jeg. 

Ting skjedde ganske raskt etter jeg kom inn p legens kontor. Altfor hyt blodtrykk, og noe de kalte alvorlig preeklampsi. Svangerskapsforgiftning. Dette visste jeg jo. Det jeg ikke skjnte var alvoret i det. Jeg fikk raskt beskjed om at barnet mtte ue, enten idag eller senest imorgen. Etter litt underskelser var det klart at igangsetting av fdselen var utelukket. Det ville ta for lang tid, og man vet aldri om tilstanden forverrer seg raskt. S var det dette med ikke helt fatte alvoret da. Nei for min del trengte vi ikke stresse, jeg kunne godt reise hjem jeg, tilbake til senga og dyna. Jeg kunne jo ikke bli mamma allerede idag?

Men jo. Ble lagt inn og legene diskuterte seg i mellom, om keisersnittet skulle utfres samme kveld eller neste morgen. Det ble samme kveld. Naturlig nok husker jeg ikke s veldig mye annet enn at jeg tenkte at det var vel litt ta i? 

Jeg ble gjort klar og etterhvert trillet ned p operasjonssalen. Med meg hadde jeg en enorm sttte, mitt sskenbarn som selv hadde vrt igjennom 2keisersnitt og forklarte meg rolig hva som ville skje. Spinalbedvelsen var litt lei f satt, jeg synes ikke den gjorde noe nevneverdig vondt, men man skal jo sitte riktig og samtidig rolig for at den skal bli satt. Og med en mage som var i veien og en kald operasjonssal var jo det en liten utfordring. 

Etter det gikk ting egentlig ganske fort, samtidig som det fltes ut som de ikke kunne brukt lenger tid. De spurte om jeg visste kjnnet og jeg fortalte at det var helt tydelig en jente p ultralydene, og at det ville oppst en liten krise om det var en gutt med tanke p alt det rosa og jentete tingene som var kjpt inn. Jeg fikk s beskjed om at det ville komme et lite trykk, litt snn vakuumaktig, dette kjente jeg igjen etter mitt sskenbarns forklaringer. S kom yeblikket som forandret alt, hele min verden. Man ser liksom for seg hvordan man vil tenke og reagere i forkant av ting. Ingenting av dette stemte med det jeg virkelig skulle f kjenne p og tenke. Samme om det blir gutt eller jente, om barnet har 10 fingre og tr. Nr jeg fikk hre grten for frste gang spilte dette ingen rolle. Jeg hadde nettopp blitt mamma, lille vesenet var kommet ut i den store verden. Og alt hadde gtt bra til tross for komplikasjonene. Det var lille Mina Marie som var kommet. Du snudde hele livet mitt p hode med dine 2590gram og 45cm. Idag fyller du 6r, min fine, lille-store skolejente. Du er alt jeg noen gang kunne nsket meg og jeg er utrolig heldig som fr vre mamman din. P de tyngste dagene er du lyspunktet. Disse 6rene har vrt opp og ned, jeg har flt jeg ikke strekker til, jeg er mamman som ikke klarer vre en A4-mamma. Men nr du kommer lpende mot meg og kaster deg i armene mine,og legger dine armer rundt halsen min, da forstr jeg at jeg er mer enn god nok. Gratulerer med dagen, kjre jenta mi. Du er den fineste jeg vet om. 

 

#fdsel #barn #oktober #bursdag #mammalivet

Trappe opp livet

Jeg har ofte tenkt p en ting Siri Getz Sollie sa i Brennpunkt-dokumentaren "Den siste dosen"t. Hun trappet ned p metadon, og trappet opp livet. Jeg synes det var s fint og enkelt sagt. Trappe opp livet. Jeg fler p en mte det er det jeg gjr n ogs, trapper opp livet. pner opp for kjenne p alle flelsene igjen. Det er for meg skremmende, og det til tross for at ikke alle flelser er vonde engang. Men det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg om hvorfor det kan fles snn. 

 

Hei prestasjonsangst!

Du vet den stemmen som hvisker deg i ret? Som forteller deg at "dette fr du ikke til", "ja dette klarer du nok ikke flge opp", "nok en ting du starter p, men ikke klarer fortsette p"? Den var p plass her nr jeg fikk se kommentarene jeg hadde ftt p lenken jeg delte p Facebook og antallet som hadde lest innlegget mitt. Ikke veldig overraskende alts.  Jeg har en snn anti-Pippi p skulderen som passer p hviske slike ting til meg. Men det var vel ikke fr jeg kjente det s sterkt pga denne bloggen jeg forsto hvor stor plass anti-Pippi faktisk har i alt jeg foretar meg. Men alts, denne figuren fr bare fortelle meg dette. Mlet er ikke komme p linje med Mammatilmichelle eller de andre store bloggerne, er det vel? Om det s bare er en person som kan kjenne seg igjen i det jeg skriver, og faktisk ikke fle seg alene s har jeg faktisk gjort en stor del synes jeg. Mlet mitt er ufarliggjre min egen situasjon overfor meg selv ved f det ut ved skrive. S prestasjonsangsten fr bare herje. Jeg vet ihvertfall at det ikke blir noe beroligende for dempe den ;-)

Tusen takk for dere som kommenterte lenken min og til dere som tok dere tid til stikke innom lese :-)

#psykiskhelse #blogg

"Som foreskrevet av legen" og veien videre

Har vrt veldig frem og tilbake p om dette er et innlegg jeg vil legge ut, til alles syn og meninger. Men skitt v, her kommer det.

Etter over ett rs daglig bruk av beroligende foreskrevet av legen, dro jeg inn p avgiftning. De beroligende jeg fikk gr under Benzodiazepiner og er sterkt avhengighetsdannende. Ja, alts jeg fikk de jo ikke for moro skyld, da. Jeg har diagnosen panikklidelse og opplever ofte panikkanfall. Etter min mormor dde ble det bare mer av anfallene og jeg turte ikke g ut, ikke treffe mennesker. Alt jeg hadde var angsten for neste anfall. Klassiske "angst for angsten". 

S jeg ble jo da, ikke merkelig, avhengig av disse. Ikke for f en rus, ikke for f en pause. Men for klare gjre det jeg mtte, for klare mte andre og for komme meg ut. Jeg trengte de. Men det kommer en dag der virkningen avtar og pillene gir deg mer angst enn de tar bort. Da valgte jeg legge meg inn for f en plan p hvordan jeg skal klare g av de, for n var det jo ikke bare slutte. De sier det er hardere g av benzo enn heroin. Det kan ikke jeg bekrefte, da jeg kun har brukt benzo. Men jeg kan dog bekrefte at det er tft g av benzo. Noen dager fungerer man ikke. Man vkner i et hav av svette, etter en drm som like gjerne kunne vrt virkelig. Hjertet er p vei ut av kroppen, bena skjelver p vei ut p badet. Og den frste litt paranoide tanken etter den andre dukker opp, bare for f deg til droppe nedtrappingen. Du klarer til slutt puste deg rolig fr neste blge av panikk slr innover deg. 

S er det disse nettene da. Man er sliten og trtt, men kroppen nekter sove. Den er jo s vant med sove p s mye mer enn dosen jeg er trappet ned p. Hjertet melder nesten sin ankomst utenfor kroppen igjen, tanker som at man ikke fr til noe surrer rundt og man spr seg selv om det er verdt det. Heldigvis har svaret vrt "ja" hver gang hittil. Med tid og stunder vil de vrste abstinensene gi seg litt om litt, det har de jo sagt.

Og jeg tror begynne skrive litt igjen for f ut litt, hva det n mtte vre, vil vre en hjelp p veien. Veien videre. 

#psykiskhelse #blogg

Ord som lenge har ligget i luften

Jeg har lenge sett p skriving som terapi, det tmme hodet, f det ut av systemet og ned p papiret. Forskjellen n er at jeg ikke lukker boken og legger den bort. N skal jeg alts poste og publisere p nett. Skremmende, dog noe jeg allikevel vil prve. 

Bloggen kommer ikke til handle om noe konkret, det er ingen matblogg eller mammablogg. Det er en megblogg, rett og slett. Men bde mammarollen og mat er en stor del av meg, s noe vil komme.

Tilbake til det jeg skrev om at det er skummelt publisere offentlig p en blogg, jeg vil nok prve og feile om hva jeg synes er ok dele og ikke. Veien blir til mens man gr!