Kan det være at man i perioder er diagnosen sin?

Noe jeg har tenkt litt over. De sier jo at diagnosen ikke er deg, bare en del av deg og det beskriver hvordan du har det og hva du sliter med. Nå om dagen føler jeg at jeg er diagnosen panikkangst og «angst for alt mulig». Ofte må jeg skifte kanal, bytte serie/film fordi alt trigger. Alt bare trigger. Jeg har vel alltid være en litt engestelig og bekymret person, og må nok leve med det, for det er en del av meg. Men graden av det vil nok variere. Nå er det jo på topp og vel så det, full beredskap og alle alarmer går av en liten ting. Jeg er også veldig redd for at disse medisinene er noe jeg aldri vil komme ut av. Jeg ser nå hvor stor makt og plass de har, de får deg til å tro at du ikke kan leve uten. Nei, men kan ikke leve uten de stoffene de gir kropp og hjerne, men det finnes heldigvis andre måter å få i gang det. Akkurat nå er kroppen så vant til å få det i pilleform, så hjernen produserer ikke selv. Ikke rart man blir nevrotisk og deprimert når man skal av dette, og faktisk tror at disse pillene er noe man virkelig trenger. Jeg har virkelig fått respekt for denne typen preparater og hva den gjør med hode og kropp. Mitt største ønske nå er å klare å gå av de med tid og stunder. Respekt til alle som har klart det og som prøver! ❤

#psykiskhelse #minvirkelighet #minhverdag #november #bloggen

13/11 2017

Jeg kjenner jeg prøver å unngå å skrive og snakke om symptomene, angsten og smerten. Jeg sier hvordan jeg har det, men ikke hvordan det føles. Det er skummelt, jeg er redd for å trigge angsten enda mer. Har fått sove et par timer i natt. Nå er jeg så dårlig, slutter ikke å skjelve, hjertet dunker, det brenner i brystet og jeg higer etter å finne noe trygt. Enten det er på tv, avlede tankene på noe annet. Men sånn som ting er nå, føles ingenting trygt. Jeg aner ikke om jeg skal sitte, stå eller gå. Jeg må stadig bytte på det så angsten ikke tar meg. De sier det værste som kan skje, er at man besvimer. Vel, for meg er det mer enn skremmende. De sier at man ikke skal kjempe mot angsten, men heller la den herje fra seg. For meg kjennes det ut som at jeg gir opp livet da, for det føles ut som om min egen kropp skal ta livet av meg. Kvele meg, eller kjøre hjertet så hardt at det stopper. Jeg får hele tiden høre at det blir bedre, det kommer bedre dager. Hver uke, hver dag får jeg høre dette. En uke, ja to, er ikke lang tid. Men i dette helvete er det så altfor lang tid. Jeg er så fryktelig redd. 

Panikken.

Følelsen av å våkne med panikkangst. Hjertet dunker og halsen er altfor trang. Det værste som kan skje nå da er at halsen virkelig snører seg sammen og jeg må hige etter luft. Det skal ingenting til for å trigge, ingenting til å få «bølgen» av panikk på topp. Å leve med en panikklidelse og samtidig trappe ned medisiner er faen ingen lek. For meg som står i det føles det det som om jeg kan dø hvert øyeblikk. Enten av å ikke få nok luft eller at hjertet vil stoppe. Jeg vet så godt at dette bare er symptomer på panikkanfall. Men det er ikke lett å overbevise kropp og hode om at det er ufarlig. For meg er det reelt, en reel fare. Jeg tror faktisk at det er slutten.

Med dette innlegget ønsker jeg å virkelig å få frem hvor sterke vi som lever med forskjellige typer angst er. Vi står igjennom det. Gang på gang. Vi tror vi skal dø, vi tror vi er på vei til å bli gale. Vi er tøffe som kan stå i en slik hvordan. Respekt ❤

#psykiskhelse #psyk #respekt #november #bloggen

Et lite livstegn 😊

Er langt fra i form om dagen, så blogg er ikke veldig prioritert. Vet på en måte ikke hva jeg skulle skrevet om heller. Det måtte jo blitt det jeg står i nå, men akkurat nå er det bare ubeskrivelig tror jeg. Kommer sterkere tilbake når formen stiger litt og uroen senkes.

Tøffe tider varer ikke, men tøffe jenter gjør 💪

#psykiskhelse #psyk #minhverdag #november #bloggen

Å kjenne på alt og litt til

Føler prosessen jeg står i nå skreller av lag på lag av meg. For hvert lag som forsvinner, jo mer sårbar blir jeg. En drøm, en tanke, en kommentar kan få alt inni meg til å føles som en stor og vond klump. Tankene er jo de samme som før nedtrappingen, men jeg skjønner hvor mye medisinene har dempet nå. Det er skremmende å føle på så mye. Men fra å være i den ene enden av skalaen der man ikke føler så mye, og tilbake til midten, der man føler, men fortsatt kan takle det, så må man helt i den andre enden, der alt blir stort og overveldende. Det ser jeg nå. Og kan ikke se annet enn at det bare vil styrke, da lærer man å stå i dobbelt opp, ikke sant? Og midten, eller normalen for meg, vil bli enklere tror jeg. Håper jeg. For den var tøff nok før, det var jo hele grunnen til at jeg trengte medisinene. Men nå får jeg på en måte et helt nytt utgangspunkt, alt er bare vondt og sårt.

Å være så sårbar og åpen for alt er utrolig utmattende. Man tenker på alle valg man tidligere har tatt, man tenker konsekvenser av de og alt føles til slutt håpløst. Jeg vet det bare er en periode det vil føles sånn og at ting etterhvert vil komme mer og mer på plass. Men jeg er ikke mye tøff om dagen, det er helt klart. Men ved å kjenne på alt dette har jeg også lært at jeg må beskytte meg sjøl. Noe jeg ikke har vært flink til før. Beskytte meg sjøl fra folk og situasjoner som ikke er bra for meg. Det ligger på en måte ingen tvil i å ta et slikt valg lenger, jeg må det for å «overleve», komme igjennom dette.

Dette er forferdelig tøft, men jeg klarer ikke å se det som noe negativt, ihvertfall ikke i lengden. Å være så heldig å se det, det takker jeg for hver dag.

#psykiskhelse #angst #oktober

Lite snev av meg selv begynnner å våkne

Noen dager er og blir alt feil. Veien mellom håp og optimisme til gråt og full fortvilelse er ikke lang. Jeg føler meg svak. Samtidig vet jeg at dette ikke er svakhet. Men det jeg føler kan jeg ikke få gjort noe med. Det jeg kan få gjort noe med er hva jeg tenker. Så sånn sett er jeg på en fin vei, for jeg er ikke svak på disse dagene.

Er helt utslitt av å ikke få sove. Ikke få slappet av i kropp eller hode. Merker jeg har kommet så langt i nedtrappingen nå, at jeg begynner å bli mitt gamle jeg. Og det er jo både på godt og vondt. Godt fordi jeg med små skritt nærmer meg benzofri. Det «vonde» er at tankekjøret og det å ikke kunne klare å slappe av eller konsentrere seg er fullt tilbake. Det er ikke nødvendigvis vonde og vanskelige tanker som holder meg våken om natta. Det er gode også. Og jeg klarer ikke regulerer hverken gode eller dårlige. Så det kjennes ut som et adrenalin igjennom kroppen når det er gode tanker. Jeg vet liksom ikke helt om jeg finner ordene som beskriver det. Ofte har jeg fått høre at «skriv ned det som plager deg før du går til sengs, og la det være til imorgen». Ja, men om det ikke plager meg da? Om jeg bare er glad? Føler meg som et barn natten før julaften igjen omtrent. Hode bare nekter å skru seg av!😳

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Noen tips til hvordan roe ned, enten det er tøffe ting eller positive tanker som holder meg våken?

Dagene uten innhold

Dagen idag har vært som så mange andre. Uten innhold. Ja, foruten litt film og serie da. Og masse angst.

Ofte tenker jeg at det går lengre og lengre tid mellom hver gang jeg har en dag med både innhold og mening. Det skulle vært omvendt?

Men akkurat nå er det sånn. Jeg orker svært lite pga abstinensplager og jeg sover veldig dårlig. Det er kanskje ikke tiden for å fylle dagene til randen med det ene og det andre. Men man vil jo så gjerne. Vil så gjerne ha innhold i dagene som «alle» andre. Det er ikke sånn at jeg er misunnelig, jeg unner de rundt det. Og jeg unner meg selv det. Men akkurat nå må jeg godta at jeg må unne meg selv masse hvile og tålmodighet. En dag av gangen sier de jo. Men enkelte dager må jeg ta 5minutter av gangen. Sånn har det vært idag. Og sånn vil flere dager være. Et skritt av gangen. Dette klarer jeg 😊

Redd.

Jeg kjenner dette blir et skikkelig sutreinnlegg, men da trengs det vel.

Det gjør vondt i hele kroppen, som om jeg har influensa. Hjertet hamrer og jeg kan høre pulsen. Bare det å reise seg opp for å gå på do er et helvete, jeg er så redd for å gå i gulvet. Jeg er redd for at hjerte ikke skal orke å jobbe så hardt, og bare stoppe. Jeg er redd for verkingen i kroppen, rykningene og svimmelheten. Idag er jeg redd. Redd for at dette bare vil vare.

Natteskrekk

Når man er liten kan man ofte slite med natteskrekk, og man tror at når en blir voksen, ja da blir den borte. Det stemmer ikke. Ikke for min del. Ikveld var jeg trøtt og så klar for å finne senga. Jeg gjør meg klar og hopper under dyna for å lukke øynene. Men de sperrer jeg like fort opp igjen. Jeg er rett og slett inne i en periode der jeg er redd for å sove igjen. Eller mer riktig blir det vel å skrive at jeg er redd for å ikke få sove. Og da er uroen i gang. Da får jeg ihvertfall ikke sove. Før kunne jeg ligge å prøve å få til å sovne allikevel. Med en dårlig og urolig følelse inni meg. Nå står jeg heller opp, går ut i stua og finner frem noe trygt å se på. Og de siste kveldene har jeg også tatt frem Mac´en for å skrive. Det gir en ro å få alle disse tankene ned og ut. Mange vil kanskje si at man bør bli liggende, og ihvertfall ikke sette på noe tv. Men siden dette heldigvis bare er for en periode så gjør jeg det som er godt og trygt for meg jeg. Så nå sitter jeg her, med bloggen i fanget og en film på tvn. 

Er det flere som er redd for å sove eller redd for å ikke få sove? Hva bruker dere å gjøre i tilfelle?

 

#oktober #psykisk helse #natt #blogg

Legens feil!

Mange jeg har snakket med om dette med min bruk av beroligende og det legen har skrevet ut, får jeg ofte tilbake det at "Det skulle ikke vært lov!" "Han burde miste muligheten til å skrive ut resepter!" Ja, du mener kanskje det. Jeg ser det litt annerledes. Ja, han kunne kanskje stoppet før. Men hva skal man gjøre som fastlege med 7ventende pasienter ute på venterommet og ei panikkslagen jente på kontoret som stopper deg for annethvert ord, for spørsmålene trigger angsten. Når hun sitter der å forteller hun ikke får luft, at igjen så handler hele hverdagen om å unngå de største anfallene, unngå det som trigger. Unngå å være en del av alt rundt. For det er skremmende. Når denne jenta forteller deg om at hun nå står uten behandler hjemme og har mistet en av de kjæreste i livet sitt. Hva gjør du som fastlege da? Ja, du kan nekte å skrive ut, å heller prøve å finne en annen løsning. Du kan også bare si kort at "Nei, jeg skriver ikke ut mer". 

Jeg ser det slik at legen har faktisk gjort det han kan for å hjelpe meg. Jeg ser det jo også slik at, nei, kanskje ikke på den mest hensiktsmessige måten på sikt. Snarere tvert imot. Men som allmennlege kan du litt om alt. Vi snakket ofte om at disse var avhengighetsdannende og at de ikke måtte brukes over lang tid. Så som et nogenlunde oppegående, voksent menneske kunne jeg også gjort ting annerledes. For det er ikke slik at jeg står helt uten verktøy for å takle vonde og vanskelige ting. Igjen, snarere tvert imot. Jeg har vært så heldig å fått lære mange teknikker og "verktøykassa" er full. Men når en havner i en krise som jeg vil kalle det å miste mormor, oppå en litt turbulent hverdag fra før, ja da mister man litt dømmekraft og synet på ting lenger fremme. Men igjen tenker du kanskje, at dette er fastlegens ansvar allikevel. Ja, det er det. Men også mitt. Jeg er fortsatt tilregnelig selvom jeg går igjennom en tøff periode. Og legen, han er også bare et menneske. Et menneske som har som jobb å hjelpe et menneske som er syk. For man er nemlig syk når angsten tar såpass stor plass at det går utover hverdagslige ting og livskvaliteten. Så jeg hadde heller takket legen for hjelpen. Og takket meg selv for å se når nok er nok. 

 

#psykiskhelse #oktober #helse

25.oktober 2011

Dagen som endret alt og fikk meg til å føle ting jeg aldri trodde var mulig.

Dagen startet med at jeg hadde sovet litt for lenge. Det var bare å stå opp å hoppe raskt i dusjen før jeg ble hentet. Så gikk veien ned på Fredrikstad sykehus. En vanlig kontrolltime grunnet litt komplikasjoner i svangerskapet. Trodde jeg. 

Ting skjedde ganske raskt etter jeg kom inn på legens kontor. Altfor høyt blodtrykk, og noe de kalte alvorlig preeklampsi. Svangerskapsforgiftning. Dette visste jeg jo. Det jeg ikke skjønte var alvoret i det. Jeg fikk raskt beskjed om at barnet måtte ue, enten idag eller senest imorgen. Etter litt undersøkelser var det klart at igangsetting av fødselen var utelukket. Det ville ta for lang tid, og man vet aldri om tilstanden forverrer seg raskt. Så var det dette med å ikke helt fatte alvoret da. Nei for min del trengte vi ikke stresse, jeg kunne godt reise hjem jeg, tilbake til senga og dyna. Jeg kunne jo ikke bli mamma allerede idag?

Men jo. Ble lagt inn og legene diskuterte seg i mellom, om keisersnittet skulle utføres samme kveld eller neste morgen. Det ble samme kveld. Naturlig nok husker jeg ikke så veldig mye annet enn at jeg tenkte at det var vel litt å ta i? 

Jeg ble gjort klar og etterhvert trillet ned på operasjonssalen. Med meg hadde jeg en enorm støtte, mitt søskenbarn som selv hadde vært igjennom 2keisersnitt og forklarte meg rolig hva som ville skje. Spinalbedøvelsen var litt lei å få satt, jeg synes ikke den gjorde noe nevneverdig vondt, men man skal jo sitte riktig og samtidig rolig for at den skal bli satt. Og med en mage som var i veien og en kald operasjonssal var jo det en liten utfordring. 

Etter det gikk ting egentlig ganske fort, samtidig som det føltes ut som de ikke kunne brukt lenger tid. De spurte om jeg visste kjønnet og jeg fortalte at det var helt tydelig en jente på ultralydene, og at det ville oppstå en liten krise om det var en gutt med tanke på alt det rosa og jentete tingene som var kjøpt inn. Jeg fikk så beskjed om at det ville komme et lite trykk, litt sånn vakuumaktig, dette kjente jeg igjen etter mitt søskenbarns forklaringer. Så kom øyeblikket som forandret alt, hele min verden. Man ser liksom for seg hvordan man vil tenke og reagere i forkant av ting. Ingenting av dette stemte med det jeg virkelig skulle få kjenne på og tenke. Samme om det blir gutt eller jente, om barnet har 10 fingre og tær. Når jeg fikk høre gråten for første gang spilte dette ingen rolle. Jeg hadde nettopp blitt mamma, lille vesenet var kommet ut i den store verden. Og alt hadde gått bra til tross for komplikasjonene. Det var lille Mina Marie som var kommet. Du snudde hele livet mitt på hode med dine 2590gram og 45cm. Idag fyller du 6år, min fine, lille-store skolejente. Du er alt jeg noen gang kunne ønsket meg og jeg er utrolig heldig som får være mamma´n din. På de tyngste dagene er du lyspunktet. Disse 6årene har vært opp og ned, jeg har følt jeg ikke strekker til, jeg er mamma´n som ikke klarer være en A4-mamma. Men når du kommer løpende mot meg og kaster deg i armene mine,og legger dine armer rundt halsen min, da forstår jeg at jeg er mer enn god nok. Gratulerer med dagen, kjære jenta mi. Du er den fineste jeg vet om. 

 

#fødsel #barn #oktober #bursdag #mammalivet

Trappe opp livet

Jeg har ofte tenkt på en ting Siri Getz Sollie sa i Brennpunkt-dokumentaren "Den siste dosen"t. Hun trappet ned på metadon, og trappet opp livet. Jeg synes det var så fint og enkelt sagt. Trappe opp livet. Jeg føler på en måte det er det jeg gjør nå også, trapper opp livet. Åpner opp for å kjenne på alle følelsene igjen. Det er for meg skremmende, og det til tross for at ikke alle følelser er vonde engang. Men det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg om hvorfor det kan føles sånn. 

 

Hei prestasjonsangst!

Du vet den stemmen som hvisker deg i øret? Som forteller deg at "dette får du ikke til", "ja dette klarer du nok ikke følge opp", "nok en ting du starter på, men ikke klarer å fortsette på"? Den var på plass her når jeg fikk se kommentarene jeg hadde fått på lenken jeg delte på Facebook og antallet som hadde lest innlegget mitt. Ikke veldig overraskende altså.  Jeg har en sånn anti-Pippi på skulderen som passer på å hviske slike ting til meg. Men det var vel ikke før jeg kjente det så sterkt pga denne bloggen jeg forsto hvor stor plass anti-Pippi faktisk har i alt jeg foretar meg. Men altså, denne figuren får bare fortelle meg dette. Målet er ikke å komme på linje med Mammatilmichelle eller de andre store bloggerne, er det vel? Om det så bare er en person som kan kjenne seg igjen i det jeg skriver, og faktisk ikke føle seg alene så har jeg faktisk gjort en stor del synes jeg. Målet mitt er å ufarliggjøre min egen situasjon overfor meg selv ved å få det ut ved å skrive. Så prestasjonsangsten får bare herje. Jeg vet ihvertfall at det ikke blir noe beroligende for å dempe den ;-)

Tusen takk for dere som kommenterte lenken min og til dere som tok dere tid til å stikke innom å lese :-)

#psykiskhelse #blogg

"Som foreskrevet av legen" og veien videre

Har vært veldig frem og tilbake på om dette er et innlegg jeg vil legge ut, til alles syn og meninger. Men skitt æv, her kommer det.

Etter over ett års daglig bruk av beroligende foreskrevet av legen, dro jeg inn på avgiftning. De beroligende jeg fikk går under Benzodiazepiner og er sterkt avhengighetsdannende. Ja, altså jeg fikk de jo ikke for moro skyld, da. Jeg har diagnosen panikklidelse og opplever ofte panikkanfall. Etter min mormor døde ble det bare mer av anfallene og jeg turte ikke gå ut, ikke treffe mennesker. Alt jeg hadde var angsten for neste anfall. Klassiske "angst for angsten". 

Så jeg ble jo da, ikke merkelig, avhengig av disse. Ikke for å få en rus, ikke for å få en pause. Men for å klare å gjøre det jeg måtte, for å klare å møte andre og for å komme meg ut. Jeg trengte de. Men det kommer en dag der virkningen avtar og pillene gir deg mer angst enn de tar bort. Da valgte jeg å legge meg inn for å få en plan på hvordan jeg skal klare å gå av de, for nå var det jo ikke bare å slutte. De sier det er hardere å gå av benzo enn heroin. Det kan ikke jeg bekrefte, da jeg kun har brukt benzo. Men jeg kan dog bekrefte at det er tøft å gå av benzo. Noen dager fungerer man ikke. Man våkner i et hav av svette, etter en drøm som like gjerne kunne vært virkelig. Hjertet er på vei ut av kroppen, bena skjelver på vei ut på badet. Og den første litt paranoide tanken etter den andre dukker opp, bare for å få deg til å droppe nedtrappingen. Du klarer til slutt å puste deg rolig før neste bølge av panikk slår innover deg. 

Så er det disse nettene da. Man er sliten og trøtt, men kroppen nekter å sove. Den er jo så vant med å sove på så mye mer enn dosen jeg er trappet ned på. Hjertet melder nesten sin ankomst utenfor kroppen igjen, tanker som at man ikke får til noe surrer rundt og man spør seg selv om det er verdt det. Heldigvis har svaret vært "ja" hver gang hittil. Med tid og stunder vil de værste abstinensene gi seg litt om litt, det har de jo sagt.

Og jeg tror å begynne å skrive litt igjen for å få ut litt, hva det nå måtte være, vil være en hjelp på veien. Veien videre. 

#psykiskhelse #blogg

Ord som lenge har ligget i luften

Jeg har lenge sett på skriving som terapi, det å tømme hodet, få det ut av systemet og ned på papiret. Forskjellen nå er at jeg ikke lukker boken og legger den bort. Nå skal jeg altså poste og publisere på nett. Skremmende, dog noe jeg allikevel vil prøve. 

Bloggen kommer ikke til å handle om noe konkret, det er ingen matblogg eller mammablogg. Det er en megblogg, rett og slett. Men både mammarollen og mat er en stor del av meg, så noe vil komme.

Tilbake til det jeg skrev om at det er skummelt å publisere offentlig på en blogg, jeg vil nok prøve og feile om hva jeg synes er ok å dele og ikke. Veien blir til mens man går!

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017
hits